"Hva gør vi nu,lille Du"

Så har altså det utenkeliga hendt...
Me hadde allre trudd det sko komma så langt, rekna med at me sko gå klar sånt.
Har allre vore lignande tilfelle i slektå.
Men det syne jo atte sånt kan skje i dei beste familiar.
Det e beint fram trist, e det.

Undertegna måtte ta 3 røe med trikant på, og 2 store blåe, bare for å halda seg gåande te dæ versta sjokket hadde lagt seg.

Me har et syskenbarn, (dvs me har jo oppte fleire av di),
men dette gjelde altså det eina av di.
Denne slektningen, så me av omsyn te personvernet og vedkommandes sikkerhed og velbefinnande, ikkje har tenkt å nevna navnet på,
har oppholdt seg i en ikkje navngitt norsk by i lengre tid,
og det e kje tvil om at udviklingå te dette syskenbarnet går i feil retning.
Frå å vera et nokså stillfarande og vennligt vesen, beintfram gilde, he altså denne havna i dårligt selskab.

Dæ e biringt, e dæ!

Må vurdera seriøst å kalla inn te utvida familieråd, med onkla og tanta av adle slag, og beintfram drøfta situasjonen grundigt , samt vurdera tiltak og framdriftsplan.

Så langt ser det ud te at me kan unngå tung medisinering med unevnelege kjemiske substansar, men at tiltag e tvingande nødvendige, e der kje tvil om.

Me kan kje tillada oss å sidja roligt å sjå på at folk begynna å vanka på stadion,sånn heilt uden grunn. Atte di innrømme, og attpåte åbent står fram som FODBALLINTERESSERTE, e tøft å svelja.

Koss ska det gå, seie bare eg......